Gå til hovedinnhold

Innlegg

Viser innlegg fra mai, 2011

Et tydeligere kulturminnevern

Verden fortoner seg forskjellig, avhengig av om man ser den fra Akersgata eller fra Kristiansand - eller fra Disen kolonial, for den saks skyld. Over to år med ny riksantikvar, og fra mitt ståsted her i det sørlandske ser det ut til at ny riksantikvar også er i ferd med å bety ny Riksantikvar – med andre ord at den nye lederen har satt i gang en prosess der også institusjonen fornyer seg. Det Jørn Holme først og fremst har bidratt med, og dette er igjen sett fra provinsen, er å gjøre Riksantikvaren tydeligere. Og da snakker jeg ikke om å være mer forutsigbar, men om å fremstå som en klar og tydelig forsvarer av ”aldersverdiene”, som en tidligere riksantikvar ville ha formulert det.

Fra Bjørvika til Furuheim er den røde tråden at Riksantikvaren holder den faglige fanen høyt.

Mange av utfordringene nå ligger i skjæringsfeltet mellom det nasjonale og det regionale, mellom fredning og andre, mindre omfattende former for vern, mellom arkeologiske og nyere tids kulturminner, mellom forvaltnin…

Herulene kommer!

For temmelig nøyaktig femten hundre år siden brøt en gruppe germanske stammekrigere opp fra sine hjem i Illyricum på Balkan. Hvor mange de var, vet man ikke. Men de var av herulerstammen, og blant dem var flere medlemmer av herulenes kongeslekt. Målet var Skandinavia, og dit forteller kilden vår, den bysantinske historikeren Procopius, at de kom. De reiste – uhindret, kommenterer Procopius – gjennom danenes land, fikk skipsleilighet og slo seg ned i “Thule” (Skandinavia), i gautenes naboskap.

Gitt at vi har ytterst få skriftlige kilder til folkevandringstidens historie i Norden, så er selvsagt opplysningen hos Procopius gull verdt. Procopius er dessuten så å si en samtidskilde – verket som omtaler herulernes innvandring til Skandinavia, var nemlig ferdig i 553. Og herulerkrigere kjente Procopius godt fra sin egen militære karriere. Men den bysantinske forfatteren har også et lengre tillegg til episoden om innvandrerne. Han forteller nemlig at de herulerne – sikkert de fleste – som ble …

Rakkerunger

“Rakkerunger” heter det, og av og til hender det at noen “rakker ned” på andre. Innimellom kan noen av oss fremdeles bruke kraftuttrykk som “fytti rakker’n”. For et par hundre år siden, ja enda lenger, var rakkeren eller nattmannen, som han også het, et kjent trekk i bybildet. Det samme var barneflokken hans, de egentlige rakkerungene. Og i Kristiansand som i andre byer var nattmannen og alt hans vesen foraktet av alt og alle; folk regnet dem som urene, og de utgjorde 1700-tallets urbane pariakaste. I 1790-årene het nattmannen i Kristiansand Ole Nielsen. “Byens Natmand”, som han omtales som i folketellingen 1801, bodde i kvartal 16 i Posebyen, med konen Cathrine Jonasdatter og fire barn. Minstebarnet, Johanne, var blitt døpt året før i domkirken. Om ikke kirkeboken hadde presisert at foreldrene var nattmannen Ole og konen Cathrine, kunne man ha mistenkt at det var tale om et barn av fin familie.Det var nemlig noen av byens mest fornemme som stod faddere, blant andre rådmann Høyer og …

"Verdens beste havn"

”Flekkerøe-Havn er … maaskee den bedste i hele Norge, ja Verden, Maltha maaske undtagen… ”. Nicolai Wergeland, Henriks far, er slett ikke den verste guiden man kan ha når man skal vurdere betydningen av Flekkerøy havn, altså bassenget mellom Flekkerøya og Møvig vest for Kristiansand by.

Han tar selvsagt munnen for full, men Flekkerøy fortjener rosen. Yndet for sitt doble innløp (Østergabet og Vestergabet) som gjorde at skipene kunne gå inn og ut på samme vind, og berømmet for sin størrelse og dybde forsvarte Flekkerøy gjennom flere hundre år sitt ry som en ypperlig havn.

Dens gode egenskaper og sentrale beliggenhet forklarer den store betydningen havnen hadde. I de 16. og 17. århundrer var Flekkerøy havn base for den danske nordsjøflåten, og midt i 1500-årene, da et blokkhus var blitt anlagt på Gammeløya, var det den norske kansleren i egen høye person som var høvedsmann på Flekkerhus, som festningen ble kalt. Den gangen var det sjørøvere som gjorde Skagerrak til et utrygt hav og gjorde…

Avaldsnes: "Vest-Norges Lejre"

Snorre skriver i Olav Tryggvasons saga at selveste Odin kom til kongen da han var på Avaldsnes i 998. Odin, selvsagt i forkledning, fortalte Olav om den legendariske kong Augvald, som lå i en av gravhaugene på gården. En annen sagaskriver, Odd Munk, legger til at kong Olav etter dette gravde ut et par av haugene på Avaldsnes. Så vel sagaene som det overveldende fornminnemiljøet peker ut Avaldsnes på Karmøy som et sted utenom det vanlige, og det var også derfor Magnus Olsen for snart hundre år siden satte merkelappen ”Vest-Norges Lejre” på neset der Karmsundet er på det smaleste. Danekongenes Lejre – eller sveakongenes Uppsala: Det er dit vi må for å finne egentlige paralleller til Avaldsnes.

Med ujevne mellomrom snevres leden langs den vestnorske kysten inn, det være seg i form av trange sund der ferdselen er lett å kontrollere, eller eidstrekninger med påfølgende behov for omlastning og landveis transportmidler. Arkeologisk sett utmerker disse stedene seg på karakteristisk vis: Fra Li…

Gamle funn fra Avaldsnes - ett svar og flere spørsmål

For mer enn 200 år siden kom et merkelig funn for dagen på den gamle kongsgården Avaldsnes på Karmøy i Rogaland. Funnet, som trolig er bortkommet, bestod av en forgylt bronsering (”messing”) og to støpte ansikts- eller maskefremstillinger av kobberlegering, ornerte med innrissede linjer og punkter. Maskenes øyne var kan hende opprinnelig fylt med innlegg av glass, stein eller annet materiale. Ringen var prydet med innlegg av farget glass. Det er knyttet usikkerhet til hvor det nøyaktige funnstedet var, og til hvorvidt gjenstandene faktisk utgjør et samlet funn eller ikke. Deres opprinnelige funksjon er heller ikke åpenbar.

Dette gamle funnet har kun spilt en marginal rolle i forskningen, selv om det i sin tid beskjeftiget arkeologer som Rasmus Nyerup, Oluf Rygh, Nicolay Nicolaysen, Ingvald Undset og Sophus Müller. De få gangene funnet har vært oppe til diskusjon, henholdsvis i annen halvdel av det 19. århundre (Nicolaysen, Undset) og i 1971 (Bakka), kunne man ikke vise til nære paralle…

Nytt fra Stonehenge

Megalittanlegget Stonehenge i Wiltshire er i vinden som aldri før. Flere forskningsprosjekter fokuserer på steinene og deres omgivelser, og resultatene kommer fortløpende. Foreløpig sist ute er Timothy Darvill og Geoff Wainwright i en artikkel i tidsskriftet Current Archaeology.

Arkeologer har datert den eldste delen av anlegget til ca. 3.100 f.Kr. Men nå kan de to forfatterne fortelle at Stonehenge ikke gikk av bruk som rituell arena i forhistorisk tid, slik man vanligvis har tenkt seg, men at stedet ble helligholdt så sent som på 300-tallet e.Kr. Undersøkelsene deres viser at det på denne tiden ble gravd en grøft gjennom deler av anlegget, og at grøften så ble gjenfylt med matjord og rituelt forseglet. Funn av romerske mynter, keramikk, smykker og kirurgiske instrumenter viser at Stonehenge var et mye besøkt sted så sent som i romertiden.

Darvill og Wainwright har et originalt utgangspunkt for sine undersøkelser. Mens mange andre Stonehenge-studier dreier seg om anleggets form, funksj…

Gutorm Gjessing og gammel og ny arkeologi

Professor Anders Hagen fortalte en gang om en episode fra dagliglivet ved Universitetets Oldsaksamling under den tyske okkupasjonen. Som ung arkeologistudent hadde Hagen forsøkt å selge en radikal undergrunnsavis til én av museets vitenskapelige ansatte, den femten år eldre konservatoren Gutorm Gjessing (1906-1979). Sistnevnte takket pent “nei”, og la til at han klarte seg med Aftenposten! Når Hagen smilende rekapitulerte det inntrufne mange år senere, var det selvsagt på grunn av den veien den konservative Gjessings senere karriere og politiske liv tok.

Mange husker ham jo som SF-stifter, som formann i Folkereisning mot krig, som uredd talsmann for samers rettigheter og ikke minst som sosialantropolog mer enn arkeolog. Men Gjessing hadde jo betydelig fartstid som profilert arkeolog før den tid, og det var til utviklingen av arkeologien som fag han igjen viet noen av sine siste år.

Det kan nok være grunn til å diskutere graden av Gjessings konservatisme i hans yngre år, men det er liten…

Oldsaksamling i tohundre

Universitetet i Oslo feirer i år sitt 200-årsjubileum. Det samme kan den institusjonen som i dag går under navnet Kulturhistorisk museum gjøre – selv om den markerte sine første 150 år så sent som i 1979. Den gangen var det den delen av det nåværende museet som hetUniversitetets Oldsaksamling, som jubilerte. Ogdet er nettopp dengamle Oldsaksamlingen som med betydelig rett kan markere nye runde år 32 år senere. Det er ikke så komplisert som det kan høres ut. Samlingens første utnevnte bestyrer, daværende dosent Rudolf Keyser (bildet), begynte nemlig i stillingen i januar 1829, og dette året var derfor utgangspunkt for jubileumsmarkeringer så vel i 1929 som i 1979. Men Oldsaksamlingen har også en forhistorie.I København hadde man alt i 1807 fått sin Kongelige Commision til Oldsagers Bevaring – kimen til dagens danske nasjonalmuseum. Kommisjonen var aktiv både i Danmark og Norge, og de innberetningene som havnet i kommisjonens snart rikholdige arkiver fra prester og andre embetsmenn i b…