Gå til hovedinnhold

Innlegg

Viser innlegg fra november, 2010

Nordens gull

Forestill deg et romersk amfiteater. Tenk deg så den hvite marmoren smykket med gyllent rav som glinser i middelhavssolen. Et fantastisk skue er det, og det før gladiatorkampene settes i gang og fyller teateret med en like spektakulær som gruvekkende blanding av dyrebrøl, våpengny og lukten av blod. Keiser Nero fikk idéen lenge før oss, og han hadde dessuten betydelig større gjennomføringsevne enn de fleste. Så, en gang omkring år 60, sendte keiseren en militær ekspedisjon tvers gjennom Europa, helt til ravets kilder ved det nordlige osean. Ravet som ekspedisjonen førte med seg tilbake til Roma, ble brukt til å utsmykke et amfiteater i byen – blant annet var nettet som beskyttet tilskuerne mot de ville dyrene, tett besatt med rav. Ravet kom fra Østersjøen, i likhet med nesten alt det rav som gjennom flere tusen år var så ettersøkt over hele kontinentet.

Det er ingen tilfeldighet at rav blir kalt for ”Nordens gull”. De gangene man har undersøkt gjenstander av rav i arkeologiske funn kje…

Aristokratisk identitet i sen-antikken

Den gallo-romerske historikeren Georgius Florentius – bedre kjent som Gregorius av Tours – skriver et sted om sin morbror, hærføreren med det germansk-klingende navnet Gundulf. Gundulf var av samme fornemme romerske avstamning som nevøen, men hans navn og militære bakgrunn er et eklatant eksempel på det skiftet i aristokratisk identitet som fant sted i senantikken. De gamle idealene var på vei ut, og aristokratiets selvoppfattelse ble i økende grad krigersk – og germansk.

Det romerske aristokratiet i perioden forut for Gregorius skilte seg fra de fleste andre før-moderne aristokratier ved at det først og fremst var sivilt og ikke baserte sin posisjon på militær styrke. I og med Romerrikets nedgang og fall foregikk det imidlertid en stadig økende militarisering av aristokratiet – krigskunst og militær identitet ble viktigere enn otium og boklig lærdom, og et aristokrati som det vi kjenner fra middelalderen trådte ut av Romas ruiner. Mange av de romerske aristokratene skiftet språk og id…

Anders Suhm

Stakkars Anders Suhm. Hele Kristiansands befolkning hadde vendt seg mot ham, og nå satt han i fangehullet og ventet på dommen. Da denne så kom i 1739, var den nådeløs og så brutal som bare en dødsdom etter datidens gammeltestamentlige lovgivning kunne være det. Anders skulle få hånden hogd av mens han fremdeles var i live, og deretter miste halsen. Siden skulle både hånd og hode settes på stake til skrekk og advarsel. Og forbrytelsen? 18-åringen hadde solgt sin sjel til Djevelen, og dessuten forsøkt å sette fyr på byens kirke. Han er fremdeles den eneste nordmann som er blitt dømt til døden for blasfemi.

Anders var sønn av Michael Suhm, som blant annet var havnefogd i Kristiansand. Familien bodde i nåværende Østre Strandgate 1. Havnefogden hadde en stor barneflokk, og Anders hadde sitt faste tilholdssted i bryggerhuskammeret.

Anders Suhm var tenåring lenge før begrepet ble oppfunnet, det er i det minste en nærliggende tanke om vi baserer oss på de fyldige rettsprotokollene fra saken mot…