Gå til hovedinnhold

Innlegg

Viser innlegg fra april, 2009

Ølbrygging og politikk

”Det var i 1851. Jeg var paa Hedemarken og spadserede en Dag hen over Marken. En gammelagtig Husmand stod i Arbeide. ’Hvad er der for Sten?’ spurgte jeg og pegede paa et Sted paa Ageren, som var halvt skjult af Smaa-Steen, næve store. ’Aa, det er Brygge-Sten.’ ’Brygge-Sten?’ ’Ja, Koke-Sten, som de kokte med naar de skulde brygge – i den Tid, de ikke havde Malm-Gryder’.” Det var Eilert Sundt som i 1865 innledet sin beskrivelse av fenomenet ”bryggestein” på denne måten. Hvordan skal vi egentlig forstå denne underlige kulturminnetypen, som fremdeles, 150 år etter at Sundt som én av de første pekte den ut, nesten utelukkende forekommer i det indre Østlandsområdet?

Bryggesteinene fenget Sundts forskernysgjerrighet, og han fortsatte å spørre ut bønder og husmenn på Hedmarken om fenomenet:

”Hver Bonde vidste om disse Brygge-Sten,” viste det seg, ”og Nogle kunde forklare lidt bedre. Naar der skulde brygges i gamle Dage, plumpede man glohed Sten ned i et Trækar med Vand, og dette blev dermed opv…

Jernalder i Fjære

Det var på Raet det begynte, også i Fjære. Man tenker seg ofte at den store Ra-morenen hører hjemme ved Oslofjorden. Der finner vi den sør ved Halden og videre tvers gjennom Østfold som en markert rygg. Hele veien har morenen tiltrukket seg gammel bosetning og forhistoriske monumenter. Ved Moss dukker den i havet og følger samme rute som Bastøferja over fjorden til Borre og storhaugene der. Siden forsvinner den igjen i havet sør ved Brunlanes, der den utgjør rammen om det storslåtte jernaldergravfeltet på Mølen. Utenfor kysten av Grenland og Aust-Agder finner vi igjen Raet som en undersjøisk rygg som stedvis er synlig over havoverflaten som øyer og holmer, som Jomfruland, Merdø og Tromlingene. Og jammen har ikke morenen tiltrukket seg gravminnene her ute også! Men så kryper grusryggen atter på land øst for Fevik, før den fortsetter sin ferd vestover gjennom Agderbygdene. Enkelte steder, som i Fjære, er den flere steder et like karakteristisk trekk i landskapet som ”hjemme” i Østfold o…

Menneskeofring i Norden

Arkeologen Charlotte Blindheim gravde ut et betydelig antall vikingtidsgraver på Kaupang i Vestfold i begynnelsen av 1950-årene. Flertallet av gravene hun fant der, var rikt utstyrte med våpen og annet gravgods, og mange av de døde viste seg å være omhyggelig stedt til hvile i båter, trekister eller tømrede gravkamre. Tre graver skilte seg imidlertid ut: Her så det nemlig ut til at likene bare var blitt kastet ned i en grop i bakken – skjelettene ble funnet i forvridd stilling, det kunne se ut til at de dødes føtter hadde vært bundet sammen og så vel gravgods som kiste manglet. Var det spor etter menneskeoffer Blindheim hadde støtt på?

Vi kjenner en del tilsvarende graver fra vikingtiden i Norden. I Fröjel på Gotland ble det for noen år siden undersøkt en gravplass der det både fantes graver der den døde var lagt med ansiktet vendt ned og graver med hodeløse skjeletter. Hodeløse skjeletter er også funnet i Lejre på Sjælland, på Langeland og i Skåne. Utenfor Norden har man paralleller t…